Hva er det med Nord Korea?

post

For 60 år siden brøt krigen løs iKorea. Bare fem år etter verdenskrigens slutt ble den kalde krigens trusler tilvirkelighet. Katastrofen var enorm, landets ødeleggelse total, våpenhvilen eraldri avløst av en fredsavtale, og sårene etter krigen er ennå ikke leget.Etter krigen ble Korea offer for verdens fortsatte ideologiske deling. DaSovjetunionen brøt sammen, Tyskland og Europa atter ble samlet, og Kina åpnetfor markedsøkonomien, fastholdt de koreanske statene status quo. Sør-Korea er idag en av de asiatiske tigrene, et økonomisk mirakel, mens Nord Korea er offerfor en feilslått politikk, både sin egen og omverdenens.

Hva er det med Nord-Korea? Et kommunistisk land ledet av et familiedynasti, etland nesten totalt lukket for omverdenen, og tilsynelatende upåvirket avglobaliseringen. Et politisk system som er blitt dømt nord og ned og på grensentil sammenbrudd de siste 20 årene, men som fortsetter på trass. Et land somkanskje er inderlig likegyldig sett fra Norden, men som allikevel opptar oss endel.

VI ER IKKE ALENE om å vite lite. En tidligere sjef for CIA iSør-Korea uttalte nylig at Nord-Korea er den amerikanske etterretningstjenestesstørste fiasko. I gammel tid ble Korea kaldt eremitt-kongedømmet i Øst, og Nord-Koreahar fortsatt som nettopp dét. Det går sjelden en uke uten at vi kan lese, høreeller se noe om Nord-Korea, en mediedekning som stort sett utelukkende ernegativ. I ett og alt framstår landet som et kontrastbilde, vår motsetning.Landet er fattig, har en styreform som få begriper og nesten alle tar avstandfra, de ser ut til å ha en aggressiv natur, for tross fattigdom fortsetter demed å bygge opp de militære styrkene og virker dermed truende. Et av de landsom vi i vest har avskrevet som utenfor pedagogisk rekkevidde.

Selv om den kalde krigen er forbi, så står «øst» og «vest» på den koreanskehalvøya fortsatt overfor hverandre rustet til tennene, og USA har gjennom årenemange ganger overveid «en militær løsning på Nord-Korea problemet». Er det ingenlyspunkter i dette dystre bildet?

JO, FOR NÅ HAR VI sett unge nordkoreanere i fredeligkappestrid på en grønn grassmatte langt hjemmefra. Vi skal helt tilbake til1966 for å huske noe tilsvarende. Da banket de Italia i fotball-VM, men fikkogså den gang stryk av Portugal, selv om målbalansen var bedre enn i år. I 1966ble VM avviklet i England, og nordkoreanerne, da som nå outsidere både i sportog politikk, fikk fra den ene dagen til den neste en ny status blant tilskuernepå tribunen og i sofaen foran fjernsynet. Nordkoreanerne ble sportsfolk, habileidrettsutøvere, folk man kunne identifisere seg med og forstå, mennesker, rettog slett.

BBC fikk fatt i laget fra -66 i for noen år siden. Og de nå eldre herrenemintes turen til England, og selvfølgelig seieren over Italia, men også og isærden sympatien som strømmet dem i møte etter at spillet hadde befridd dem forden ideologiske folkedrakten som inntil da hadde skygget for en ektemellomfolkelig forståelse.

SYMPATIEN HAR DE SIDEN satt overstyr. Ikke fotballspillerne;men landet de spiller for. Spørsmålet er om det kun er idrettsutøvere somfortjener vår sympati? Hva med de nesten 23 millioner nordkoreanere somtilfeldigvis er født i dette landet, som har vokst opp  og fått denutdanning som regimet tilbyr. Vi sier de er hjernevasket, og gir opp å forstådem. Kanskje vi til og med velger å betrakte dem som fiender.

Når jeg har møtt dem, enten de går i kortbukser, overalls eller dress, enten dedyrker jorda eller den politiske lederen, så er det store flertall alminneligemennesker opptatt av hverdagslivet, familien, barna og fremtiden. De ergjestfri på grensen til det urimelige, for de ér fattige og har ikke mye å delepå. De vet lite om verden utenfor landets grenser, for myndighetene i Pyongyanger konstant på vakt. Regimet reagerer på utenlandsk kritikk og press ved åbefeste isolasjonen, lukke seg inne i seg selv og ute fra omverdenen. Derfor erdet paradoksalt når USA og FNs sikkerhetsråd velger å straffe Nord-Korea foratomprøvesprengninger ved å stramme embargoen, og ytterligere isolere landet ogdermed hjelpe reformmotstanderne i Pyongyang. For de finns, likesomreformtilhengerne gjør det.

SELV OM NORD-KOREA ikke har demokrati, er det selv i dettelandet grenser for ensrettingen. Også i Nord-Korea er folk forskjellige, harforskjellige erfaringer, ideer og forhåpninger. Dette er ikke noe de reklamerermed, for ideologien foreskriver total enighet og sosial harmoni. Men nårtusener trosser styrets grunnleggende negative holdning til privat handel ogoppretter lokale markeder, så er det uttrykk for forskjellighet. Når styretetterpå aksepterer disse markedene og til og med etablerer store sentralemarkedsplasser i byene, er det uttrykk for en viss praktisk dialog mellomforskjellige synspunkter. Det er i denne relasjonen vi finnerforandringsmulighetene, eller rettere sagt, de finner mulighetene. For dethandler om menneskene i landet, om deres framtid og eventuelt om hvordanomverdenen kan bidra til en positiv utvikling.

Når vi med vår demokratiske kikkert observerer landet utenfra, ser vi etterforskjellige politiske partier, en opposisjon, tegn på pressefrihet, fagligorganisering og alt det vi kjenner fra vår egen utvikling. Og når vi ikkefinner det blir vi skuffet og avvisende. Det er en lite konstruktiv strategi.Det vi skal se etter er forandringstegn i det politiske landskapet som nåengang er det nordkoreanske. Disse tegnene finnes, og blant de viktigste er denyngre generasjons håp om forandring. Ved å vende ryggen til Nord-Korea sviktervi landets unge, og skusler bort  en mulighet for å bidra til landetsutvikling og en stabil fred i Øst-Asia.  

 

Artikkelen ble brakt som kronikk i den norskeavisen Dagbladet den 25.06.2010

<

p align=”right”>Geir Helgesen
Leder for Nordisk Institutt for Asia Studier
Københavns Universitet

 

 

Hva er det med Nord Korea?

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *