Norsk-kinesisk menneskerettighetsdialog: mer enn diplomati og formelle møter?

27. Jul 2008

Cecilie Figenschou Bakke Director, China Programme, Norwegian Centre for Human Rights, University of Oslo (([email protected]))

.

Hva er bakgrunnen for at Kina valgte å innlede bilaterale dialoger om menneskerettigheter med land som Norge, Canada og Australia på midten av 1990 tallet? Innlegget presenterer de tre nivå som kjennetegner den norsk-kinesiske dialogen og gir en kort presentasjon av akademisk samarbeid om menneskerettigheter mellom Norge og Kina. Hovedformålet med samarbeidet er å bygge opp forsknings- og undervisningskompetanse om menneskerettigheter blant kinesiske forskere og ved kinesiske universitet. Dette fordi flere sentrale akademiske miljøer i Kina spiller en viktig rolle i forhold til det pågående reformarbeidet. For flere av prosjektene på menneskerettighetsutdanning er det inngått et tett samarbeid med institusjoner i Sverige og Danmark.

På begynnelsen av 1990 tallet var Kina utsatt for sterk kritikk i FNs menneskerettighetskommisjon (som nå er erstattet av menneskerettighetsrådet). I 1996-1998 foretok derfor kinesiske myndigheter nye strategiske grep for å komme kritikerne i møte. De signerte to av FNs hovedkonvensjoner på menneskerettområdet (1) konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter i 1996 og (2) konvensjonen om sivile og politiske rettigheter i 1998. I tillegg inviterte de til dialog om menneskerettigheter med noen få utvalgte land, deriblant Norge, Canada og Australia. Kritikken stilnet men til gjengjeld fikk dialoglandene mulighet til å diskutere menneskerettigheter mer dyptgående med kinesisk side. Det er mange kritiske innvendinger mot dialogene, deriblant at den viktige debatten om menneskerettigheter i Kina føres med enkeltland i stedet for i åpne bilaterale prosesser i FN. Dialogprosessene er også relativt lukket og lite informasjon når offentligheten.[1] Det er viktig med et sterkt og kritisk søkelys på dialogmetoden, men, når dialogene diskuteres fokuseres det mest på de årlige møtene som er av mer offisiell karakter. Det som ikke har kommet like godt frem er det langsiktige prosjektsamarbeid mellom utenlandske og kinesiske partnere som har sprunget ut av dialogene. Dette er konkrete og praktiske prosjekt som har bidratt til å bygge kompetanse og kunnskap om menneskerettigheter blant viktige samfunnsaktører i Kina.

“Store problemer med menneskerettighetene i kombinasjon med et forbedringspotensial gjennom dialog og kontakt” var den formelle grunnen til at Norge i 1997 ønsket å etablere en formell dialog om menneskerettigheter med Kina.[2] Den norsk-kinesiske dialogen defineres som bredere enn de årlige møtene, og kan sies å foregå på tre nivå. På nivå én finner det sted årlige politiske konsultasjoner på viseministernivå, og disse foregår bak lukkede dører. Men, i forbindelse med konsultasjonene arrangeres det også større rundebordsmøter. De første årene var deltakerne ved disse møtene i hovedsak representanter fra de to lands departementer, men etter hvert har et stadig større antall institusjoner og organisasjoner fra det sivile samfunn blitt invitert med (deriblant flere forskningsinstitusjoner, advokat- og legeforeninger, Amnesty og Den norske Helsingforskomite). Rundebordsmøtene kan sees som nivå to og fungerer som en viktig møteplass for norske og kinesiske aktører. De større åpnings- og avslutningssesjonene foregår i plenum, hvor også pressen har deltatt siden 2006. I tillegg er det etablert mindre tematiske arbeidsgrupper, hvor mer konkrete diskusjoner finner sted. Fra norsk side har det vært et uttalt ønske om å ha tematisk kontinuitet slik at man kan diskutere mer i dybden og over lengre tid. Siden 2003 har fokus vært på fangers og arrestanters rettigheter samt arbeidstakerrettigheter. I 2006 ble det også etablert en egen arbeidsgruppe på minoriteters rettigheter, med eget feltbesøk til Xinjiang provinsen i forbindelse med Beijing-møtet i juni. De ulike arbeidsgruppen kommer frem til egne sluttrapporter som presenteres til plenum under avslutningssesjonen.

De årlige dialogmøtene støtter de opp om nivå tre i dialogen som består av en rekke konkrete samarbeidsprosjekt som utvikles mellom aktørene og gjennomføres gjennom hele året. Kinaprogrammet ved Senter for Menneskerettigheter (SMR) kom til som et resultat av dialogen i 1997 og har etablert samarbeid om menneskerettigheter med et stort antall kinesiske akademiske institusjoner. For flere av prosjektene, deriblant menneskerettighetsutdanning av jurister, har det vært et tett nordisk samarbeid med Dansk Institutt for Menneskerettigheter (DIHR) og Raoul Wallenberg Instituttet (RWI) i Sverige. Andre sentrale aktører i Norge, som Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) og fagforeningen LO, har nært samarbeid med sine respektive partnere i det kinesiske arbeidsliv. Prosjekter på bedriftenes samfunnsansvar (CSR), kollektive forhandliger og trepartssystemet har foregått over flere år. Også flere andre norske aktører, som Den norske Legeforening, Sivilombudsmannen og Den Norske Advokatforening har, med økonomisk støtte fra utenriksdepartementet og rådgivning fra SMR, etablert direkte samarbeid med sine kinesiske partnere i forlengelsen av dialogmøtene.

Det er store begrensninger på ytringsfriheten, spesielt for kinesiske grupper og enkeltindivider som opptrer “aktivistisk” eller tar opp spørsmål og som utfordrer kommunistpartiets legitimitet eller sosial stabilitet i Kina. I forberedelsene til OL kan det se ut som om det har blitt strammet inn på hva som aksepteres av debatt og ytringer. Dette for å sikre at ingen skader Kinas image eller gjennomføringen av et vellykket sportsarrangement. Flere institusjoner og organisasjoner har blitt bedt om å ikke engasjere seg i menneskerettighetsprosjekter i 2008 “i hvert fall ikke før etter OL”. Flere internasjonale konferanser og møter har blitt avlyst, og det er også en merkbart større skepsis til utenlandske prosjekt i Kina. [3]

Men under normale omstendigheter gis sentrale akademiske miljøer i Kina rom for å delta i debatter om viktige spørsmål angående menneskerettighetene. Dette gjelder blant annet diskusjoner om tortur, rettsikkerhet, diskriminering, og rettighetsbeskyttelse for svake grupper i samfunnet. Ett eksempel er den nye loven om kontrakter i arbeidslivet som ble iverksatt fra 1. januar 2008. Forberedelsene til loven inkluderte en bred offentlig høringsrunde initiert av myndighetene, og åpen diskusjon i fagmiljøer og kinesisk presse. Utenlandsk samarbeid med akademikere er viktig fordi det kan bidra til å øke deres kunnskap om sentrale menneskerettighetsstandarder, noe som igjen kan spille inn på pågående reformarbeid. Med utgangspunkt i de internasjonalt vedtatte menneskerettighetsnormene samarbeider Kinaprogrammet derfor med akademiske institusjoner og forskere i Kina om temaer som fri rettshjelp, kvinners rettigheter, ikke-diskriminering i arbeidslivet, religionsfrihet og sist men ikke minst utdanning i internasjonale menneskerettigheter og produksjon av lærebokmateriale og fagbøker til utdanning og forskning.

Spørsmålet er selvsagt om slikt prosjektarbeid kan gi result
ater i et større perspektiv. Det å måle forbedring av menneskelige rettigheter på nasjonalt nivå er mildt sagt en metodisk utfordring. Det er et stort antall internasjonale aktører som arbeider med menneskerettigheter og rettsreformer i Kina, og det er vanskelig å peke på at det er spesielle enkeltprosjekter som helt konkret har vært de som har bidratt til endring. Men, om man skal oppsummere mer enn 10 års samarbeid med Kina, er det muligvis ett område med små, men viktige fremskritt, hvor den norske og nordiske innsatsen kan sies å ha hatt en effekt.

Gitt at det var lite kunnskap om menneskerettigheter internt i Kina på slutten av 1990-tallet ble menneskerettighetsutdanning tidlig et prioritert område fra norsk side. Og for å undervise trenger man bøker. I 2002 kom den aller første læreboka (på kinesisk) om internasjonale menneskerettigheter ut i Kina. Boka var støttet av Kinaprogrammet ved SMR , og resultat av et flere års samarbeid med China University of Political Science and Law (CUPL) og Foreign Affairs College i Beijing. En stor del av opplaget på 3000 ble distribuert gratis til universiteter og bibliotek omkring i landet og boka er fortsatt i bruk ved universitet i Kina. De senere år har det skjedd en svært positiv utvikling ved at nye kinesiske tekstbøker, initiert av kinesiske forskere, kommer ut på markedet og tas i bruk ved kinesiske læresteder.

Kurs og seminarer om menneskerettigheter har vært et naturlig satsningsområde for Kinaprogrammet, og flere av aktivitetene har blitt gjennomført i samarbeid med DIHR og RWI i tillegg til lokale kinesiske partnere. Menneskerettighetsundervisning var i begynnelsen svært følsomt for kineserne og det første nordiske treukers intensivkurs for jurister, arrangert i Jilin i 2001, ble i sin helhet filmet av myndighetene, og stemningen var anspent. Et definitivt gjennombrudd for menneskerettighetsundervisning skjedde senere samme år da det kinesiske utdanningsdepartementet ga tillatelse til å starte universitetskurs i menneskerettigheter. For våre kinesiske samarbeidspartnere ble det dermed lettere å få tillatelse til å kjøre kurs med kinesiske og utenlandske forelesere. Siden 2001 har man, gjennom den nordiske innsatsen og sammen med kinesiske universitetspartnere, gitt intensivkurs i internasjonale menneskerettigheter (på 2-3 uker) til over 200 kinesiske jurister. Mange av disse er involvert i undervisningen ved de mer enn 20 universitetene hvor man i dag kan studere internasjonale menneskerettigheter i Kina. Det er ved disse kinesiske juridiske fakultet at neste generasjon dommere, advokater og jurister skal utdannes. I tillegg finnes det i dag kunnskap om menneskerettigheter ved partiskoler og fagforeningscollege omkring i Kina. Siden 2005 har også Kinaprogrammet satt opp separate kurs for universitetslærere fra de mer fattige vestlige provinsene i Kina. Kursene kjøres på kinesisk og gir mulighet til å inkludere flere deltakere fra områder som Tibet, Xinjiang og indre Mongolia. Mange av deltakerne ønsker nå å starte opp undervisning ved sine hjemmeuniversitet, og forhåpentligvis vil man kunne se mye av den samme positive utviklingen som ved de større universitetene i Øst-Kina.

Det kreves balansekunst å drive dialog og samarbeid med et land som er så stort og komplekst som Kina. Landet har oppnådd enormt mye siden reformene startet i 1978, blant annet en sterk økonomisk vekst og betydelig fattigdomsreduksjon. Men, det er fortsatt enorme utfordringer å ta tak i, økonomisk, sosialt og ikke minst politisk. Flere viktige reformer og debatter er satt litt i bakgrunnen gitt vårens dramatiske hendelser i Tibet og det forestående OL i Beijing (ratifisering av FNs konvensjon for sivile og politiske rettigheter (SP) og forholdet mellom SP og nasjonale lover, RETL reform etc.). Men, flere nye lover som regulerer arbeidslivet, (f.eks. Contract Law og Employment Promotion Law og Labour Arbitration Law effektive fra våren 2008), er eksempler på at noe av reformarbeidet har kunnet ferdigstilles samtidig med forberedelsen til OL. Dette til tross for økende forsiktighet og mindre åpen debatt internt i Kina.

Det er vanskelig å forutse hva som vil være den videre utvikling etter at OL og Paralympics avsluttes. Vårens hendelser har helt klart vist at Kina har opparbeidet seg større selvsikkerhet vis a vis det internasjonale samfunn når det gjelder å forvare nasjonal politikk og interne anliggende; spesielt om rettighetskrav anses å utfordre kinesisk stabilitet og nasjonal sikkerhet. En dialogtretthet kan også merkes fra kinesisk side, og dialog kan vise seg å bli et mindre effektivt virkemiddel for å fremme internasjonale standarder i årene fremover. Verken Norge eller de nordiske land kan løse Kinas menneskerettighetsproblemer, dét kan bare kineserne selv gjøre. Det er derfor viktig å opprettholde et trykk utenifra og krav om overholdelse av internasjonale standarder på de områder hvor kinesiske myndigheter har forpliktet seg. Håpet er at lovende reformer innefor ulike rettighetsområder blir videreført i Kina og at utenlandsk samarbeid med kinesiske aktører i det politiske, administrative og akademiske system fortsetter, uavhengig av hva som skjer i forbindelse med OL.

* Cand Polit (statsvitenskap) med hovedoppgave om forholdet mellom Kina og Vietnam. Cand. Mag (sosialantropologi, statsvitenskap og kulturforståelse). Bloginnlegget tar utgangspunkt i en kronikk skrevet for Norsk Dagblad i samarbeid med Koen Wellens. De norske prosjektene som nevnes her er de som er direkte støttet av det norske utenriksdepartement som den del av dialogen med Kina. Det finnes et stort antall norske bistandsprosjekter i Kina (direkte støttet av den norske bistandsorganisasjonen NORAD) som ikke nevnes her.


[1] For et kritisk blikk på dialogarbeidet se f.eks: S. Woodman og C. Samdup (2005) Canada’s bilateral human rights dialogue with China:considerations for a policy review. Briefing paper for Rights and Democracy, S. Woodman (2004) Bilateral aid to improve human rights. Donors need to adopt a more coherent and thoughtful strategy. In Perspectives Chinoises 51, 28-49.[2] Se mer om dialog på hjemmesiden til det norske utenriksdepartement: http://www.regjeringen.no/nb/dep/ud/tema/menneskerettigheter/menneskerettighetsdialoger.html?id=506849[3] Samtaler med forskere i akademiske miljøer og ulike organisasjoner i Kina og Hong Kong, feltbesøk oktober 2007 og april 2008.